Blogg om påsken del 7 - Den stille uken? - Langt i fra!

Mandag

DEN STILLE UKEN? - LANGT I FRA!

Vi kaller påskeuken for «den stille uke». Men den uken evangelistene forteller om, var langt fra stille. Bare hør:

Palmesøndag

Da Jesus red på eselet og mange fulgte ham, var det jubelrop og sang. Barna ropte veldig høyt i stor begeistring. På veien ned fra Oljeberget mot Kedrondalen, litt ovenfor Getsemanehagen, stanset Jesus og gråt over Jerusalem. Det er bygget en kirke der – Dominus Flevit (som betyr «Herren gråter»). De gangene jeg har vært i Jerusalem, har jeg alltid gått over Kedrondalen og opp til Dominus Flevit.

Etter at palme(søndags)marsjen er over og folket har hyllet Jesus som Davids sønn, går han til tempelplassen. Der er det mye støy og hektisk aktivitet. Pengevekslerne tjener mye penger. Alle pilegrimene må nemlig ha den riktige myntenheten for å kunne kjøpe offerdyr. Siden det er en så enorm etterspørsel, er det ikke nok lam. Derfor kan de ofre duer i stedet. Men prisen på både lam og duer er enormt høy. Markedsloven gjelder; er etterspørselen stor, stiger prisen. Selgerne tjener store penger. Jesus reagerer på dette misbruket av det tempelområdet som kalles «hedningenes forgård». Det var det nærmeste ikke-jøder kunne få komme tempelet, men det var ikke mulighet å være der i stille bønn og tilbedelse.

«Dette huset, tempelet, skal kalles et bønnens hus,» roper Jesus, «men dere har gjort det til en røverhule!» Det er begrunnelsen for at han velter pengevekslernes bord og duehandlernes benker. Ingen angriper Jesus for det han gjør, ser det ut til, for de skjønner at han har rett. Pilegrimene som måtte veksle penger for å kunne kjøpe offerdyr, støtter ham nok.

Barna fortsetter å hylle Jesus som Davids sønn (Matteus 21,15) og tror at han kan frelse dem, og det provoserer overprestene og de skriftlærde. Kanskje er de redde for at de romerske soldatene skal gripe inn? Når Jesus kalles Davids sønn, er det ensbetydende med å kalle ham konge! Det liker neppe Pilatus.

Jesus siterer en Salme (8). Det er en salme med lovprisning til Gud Herren. Men her sier Jesus at den lovprisningen barna har kommet med til ham, er oppfyllelse av salmen.

Etter dette gikk Jesus tilbake til Betania – til vennene Marta, Maria og Lasarus. Der var det ro, stillhet og trygghet.

Neste dag

Men tidlig neste morgen gikk tilbake til Jerusalem. Det er tydelig at det er mye som skal utrettes disse dagene. Tilbake i Jerusalem konfronterer overprestene og folkets eldste ham.

Hvorfor er det forresten «overprester» i flertall? Annas hadde tidligere vært øversteprest, og han var han «pater familias» i den mektigste jødiske familien i Jerusalem. Fem av sønnene hans hadde vært øversteprester noen år. Nå var det svigersønnen Kaifas som innehadde embetet. Senere skulle en av sønnesønnene til Annas bli øversteprest. Det var en familie som holdt på makten. Nå kjente de seg truet av Jesus som ble hyllet som Messias.

Så de spør: «Med hvilken fullmakt gjør du dette? Hvem har gitt deg denne fullmakten?»

Johannesevangeliet er rikt på det vi kaller «kristologi», det vil si lære om Kristus.  Veldig typisk er «Jeg er»-ordene om Jesus, ikke minst når de blir stående alene. Når de står i en sammenheng, går Jesus inn i roller som i Det gamle testamentet og i jødedommen er brukt om Gud, Israel, tempelet, Loven, Jerusalem osv. For eksempel sier Jesus: «Jeg er verdens lys!» Det sa jødene om Israel, Loven og om tempelet. «Jeg er veien, sannheten og livet.» Det sa Jesus om Loven. «Jeg er den gode hyrde.» Det sa Skriftene og jødedommen om Gud.

Men enda vanskeligere ble det når han bare sa «Jeg er». Det ble opplevd som blasfemi. Det er nemlig bare Herren, Israels Gud, som i seg selv er «Jeg er». Siden jødene ikke kunne uttale Guds hellige navn «Herren» (Jahve), uttalte de navnet med et uttrykk som oversatt til norsk blir «Jeg Er». Bla gjennom Johannesevangeliet, og du vil fort oppdage at det ble opplevd som blasfemisk. De religiøse lederne ville gjerne steine Jesus. Men det var virkelig det Jesus gjorde og mente: Han gikk inn i Israels, Jerusalems, Lovens, tempelets – og Guds rolle!

Lignelsen om vinbøndene og arvingen

Jesus forteller en lignelse som utfordrer! Den er direkte rettet mot de religiøse lederne! Og her forteller han etter at de har mishandlet og forfulgt tidlige tjenere, nemlig de sanne profetene i Israel, så vil de til sist drepe sønnen til vingårdens eier. Vingården er Israel, og eieren er Gud. Jesus er Sønnen! Det provoserer.

Så siterer Jesus et ord fra den siste salmen i «det store Hallel» (lovsangen, Salm,e 113-118). Denne lovsangen ble sunget på nytt da påskemåltidet var over (Matteus 26,30). Jesus forteller at den steinen bygningsmennene (de religiøse lederne) forkastet, er ham selv. Men han skal faktisk bli selve hjørnesteinen i det nye tempelet.

Det fører for langt å skrive om alt som skjedde disse dagene mellom palmesøndag og skjærtorsdag, men at det er intense dager er tydelig. Jesus diskuterer og underviser. Matteus gjengir Jesu lange undervisning om endetiden og dommen. Han taler om fikentreet, om «som det var i Noahs dager», om brudepikene og den store dommen. Det er alvorlig tale.

«Da Jesus hadde fullført hele denne talen, sa han til disiplene: «Dere vet at om to dager er det påske, og Menneskesønnen blir utlevert for å korsfestes.» (Matt 26,1f). Så blir det en stille onsdag for skjærtorsdag. Onsdag er Jesus hjemme hos vennene i Betania og forbereder seg. I huset til Simon «den spedalske» kommer en kvinne og salver ham til hans gravferd.

Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Blogg om påsken del 6 - Jesus og disiplene kommer til Jerusalem

Palmesøndag

JESUS OG DISIPLENE KOMMER TIL JERUSALEM

På veien opp de siste bakkene fra Jeriko mot Oljeberget ved Jerusalem kommer Jesus og disiplene til Betania der søsknene Maria, Marta og Lasarus bodde. Sannsynligvis var forventningene store blant Jesu disipler og mange andre: En gang tidligere hadde Jesus gjort noe som ingen andre kunne. Han hadde vakt Lasarus opp fra de døde. Det var et tegn på at han var Messias. Ville han stå fram som Messias for hele folket denne gangen? 

Sabbaten er over. Nå strømmer pilegrimer til Jerusalem. Noen har reist veldig langt, helt fra Rom, Aten, Korint, Lilleasia, Kyrene i Nord-Afrika, Alexandria, andre fra landområder øst for Jordan og Syria. Noen har vandret samme vei som Jesus, fra Galilea. De har bruk for herberge eller et annet sted å bo. Noen kommer fra landsbyene i Judea og tar inn hos venner og bekjente. Jesus og disiplene hadde gode venner i landsbyen Betania – tre søsken. Det var sikkert ikke færre mennesker i området nå enn det hadde vært da Jesus ble født og det var vanskelig å finne rom i noe herberge.

EN ANNERLEDES PÅSKE
Denne påskeuken skulle bli annerledes enn alle tidligere påskefeiringer.  Jesus er årsaken til det. Han skaper uro fra første dag.

Jesus drar inn i Jerusalem. Folk flest vandrer til fots, men Jesus vil ri på et esel. Hvorfor det? Forventningene hos disiplene stiger, for i Skriftene står det om at Messias skulle ri på et esel. Slik lyder det i 1. Mosebok 49,10-11: Septer skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til han som eier den, kommer, han skal folkene lyde. Han binder eselet om vinstokken, eselfolen ved den edle ranken. Litt dunkelt kanskje, men Israels skriftlærde forsto dette som en klinkende klar Messiasprofeti. Den fortsetter slik: Han vasker klærne sine i vin, kjortelen i drueblod.

JESUS PÅ ESELET, ROMERNE PÅ HESTER
En mer forståelig profeti står hos Sakarja (9,9): Bryt ut i Jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.

Det stemmer jo på en prikk med det Jesus gjør. Tidligere har han vært ganske taus offentlig om hvem han er, men nå! Det er ikke rart at både disiplene og folkemengden jubler. Pilegrimene opplever noe de aldri hadde forestilt seg: De får være i Jerusalem akkurat når dette skjer. De roper: «Velsignet er vår fars Davids rike som kommer!» (Markus 11,10). «Hosianna, Davids Sønn!» (Matteus 21,9).  «Velsignet være han, kongen, som kommer i Herrens navn!» (Lukas 19,38). Johannes sier at folket ropte «Israels konge!» (12,13).

Når den romerske guvernøren, Pontius Pilatus, kommer opp til Jerusalem fra kystbyen Cæsarea i vest, blir han fulgt av soldater til hest og omgitt av keiserlige faner. Det var en synlig demonstrasjon av romernes herredømme. Men denne gangen er det annen som får oppmerksomheten og hyllesten. Han som forkynte at Guds rike er kommet nær, hylles som Israels konge og Messias. Men han er bare omgitt av vanlige landsbyfolk som veiver med palmegreiner og strør klær på hans vei. I folket er spenningen til å ta og føle på: Snart skal de feire frihetens fest i det romersk okkuperte Jerusalem og Israel.

HOSIANNA
Hosianna-ropet fra folket som hyller Jesus, betyr «Herre, frels oss nå»! «Hosjia» har samme rot som navnet Jesus – Jeshua på hebraisk – som betyr Frelser. Endelsen «na» er en forsterkning: Gjør det nå, vi ber frelse nå!

I påsken sang folket også vekselsangen fra Salme 118 ifølge rabbinerne:

Hilsen: Herre, frels!

Pilegrimene: Herre, la det lykkes!

Hilsen: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Pilegrimene: Vi velsigner dere fra Herrens hus.

Hilsen: Herren er Gud, han lyser for oss.

Pilegrimene: Bind festofferet til alterhornene med tau! 

Salme 118 er den siste i «det store Hallel», den store lovsangen (Salme 113-118), som Jesus og disiplene sang under påskemåltidet. Da de hadde sunget den, reiste de seg fra måltidet og gikk ut av Jerusalem mot Getsemane (Matteus 26,30). Mot slutten heter det i denne salmen: Jeg priser deg fordi du svarte meg, du ble min frelse. Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den. Og så lyder det: Herre, frels! Herre la det lykkes! Velsignet er han som kommer i Herrens navn!

For Jesus står alt klart. I denne uken henger alt sammen. Palmesøndag står ikke isolert. Det kommer snart en langfredag med lidelse og kors og en påskemorgen med oppstandelse. Herren har kontrollen, og han skal la det lykkes.

Frelsen kommer på en annen måte enn disiplene og folkemengden forventer. Den skal skje på Guds måte, slik profetene allerede har talt om.

PALMEGREINER
Palmegreiner er et seierssymbol. Da Simon Makkabeeren hadde beseiret syrerne og deres konge Antiokos IV epifanes i år 144 før Kristus, dro han og hans menn inn i Jerusalem med takkesang og vaiende palmegreiner. Palmegreiner var også symbolet som preget myntene som ble laget da jødene vant frihet og selvstyre fra romerne under den store jødiske krigen i årene 66-70 etter Kristus og under Bar Kochba (132-135 etter Kristus). På myntene sto inskripsjoner som «For Jerusalems frelse» og «For Jerusalems frihet». (Kvarme: side 64f).

Da Ventura forlag laget omslag på min bok «Jesus vant og vi vil vinne» (2020), prydet de den med palmegreiner.

PALMESØNDAGENS HYLLINGSROP OG LANGFREDAGENS «KORSFEST!»
Var det de samme folkene som hyllet Jesus på palmesøndag som ropte «korsfest» på langfredag? Nei, det var det ganske sikkert ikke. Det dreier seg om to forskjellige grupper. (Kvarme side 65). Forhøret av Jesus fant sannsynligvis sted i Herodes sitt palass i Øvrebyen. Der er det representanter for prestefamiliene i Det høye råd (Sanhedrin) som kommer med Jesus til Pilatus. I denne delen av byen bor øverstepresten og hele makteliten. Disse gruppene avslører også Peter sin galileiske dialekt (Matteus 26,73). Hit kom ikke vanlige folk; landsbybeboerne, esseerne og pilegrimene. Derfor var de ikke med i ropet om at Jesus måtte korsfestes.

Da palmesøndagsvandringen var over i Jerusalem, gikk Jesus og disiplene nedover mot Kedrondalen for å vende tilbake til vennene i Betania. Jesus stanset og gråt, i visshet om hva som lå foran. Folkemengden hadde jublet for ham, men hva med Jerusalem og dem som hadde religiøs og politisk makt der? Han sier profetisk:

«Hadde du bare visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein på stein tilbake i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» (Lukas 19,42-44)

Jesus stoppet og gråt på det samme stedet som David hadde grått tusen år tidligere. Davids sønn Absalom hadde gjort opprør mot sin far og tatt makten i Jerusalem (2. Samuel 15). Nettopp der var det Jesus ble hyllet som Messias, som Davids etterkommer og Israels frelserkonge. Deretter går han til Betania sammen med de tolv, for det var blitt kveld.

Dramaet er i gang. Bare Jesus visste alt som skulle skje. Jesus selv var hovedpersonen. Den første dagen var det hyllingsrop. Den siste dagen, oppstandelsesdagen ble det igjen jubel. Midt mellom står det et kors.

Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Blogg om påsken del 5 - Sangene under pilegrimsvandringene

Lørdag før palmesøndag

SANGENE UNDER PILEGRIMSVANDRINGEN

Israels folk har alltid sunget og spilt. Moses og folket sang en lang lovprisning til Gud etter at folket var reddet fra egypterne (2. Mosebok 15). I tempelet var sang og musikk viktig. Israelittene hadde korsang og en mengde instrumenter. I den jødiske synagogegudstjenesten synges nesten hele liturgien. Til og med dans hørte med – og selvsagt med tilhørende sang og musikk. Da Jesus red inn Jerusalem palmesøndag, danset og sang barna for ham. Betydningen av sang og musikk hadde selvsagt også en sentral plass i urkirken og har alltid hatt det i den kristne kirke.

 
SANGER VED FESTREISENE

I Bibelen er det en hel bok som bærer navnet Salmenes bok. En del av disse salmene er samlet under overskriften «Sanger ved festreisene» (120-134).

Før vi ser på noen av disse sangene, vil vi reflektere litt over pilegrimsvandringen til Jesus og disiplene. De opplevde mye flott. De gikk sammen og pratet og lo. Da de kom til stedet der Jesus var blitt døpt, samtalte de sikkert om den fantastiske opplevelsen. I Jeriko var det samlet så mye folk at den lille Sakkeus måtte klatre opp i et tre for å få se Jesus. Så hadde de fest hjemme hos Sakkeus, og han ble et forandret menneske. Helt himmelsk var det da den blinde Bartimeus ble helbredet. Det var uten tvil mye fest på festreisen.

Men hele tiden tenkte vel Jesus på det som skulle skje i Jerusalem. Inni ham var det kamp. Han visste hva han var på vei mot, men han var fast bestemt på å fullføre.

Nå begynte den strevsomme vandringen på 1200 meters høydeforskjell opp til Jerusalem. Mange av dem som hadde gått der før på pilegrimsvandring, hadde fått solstikk eller blitt månesyke. Jesus hadde fortalt disiplene en realistisk fortelling om en mann som gikk denne veien og var blitt overfalt av røvere. Å vandre i fjellene kunne være skummelt. Det finnes én stor fiende eller røver og mange røvere sammen med ham.

Det var faktisk ikke alltid slik at festreisen var enkel og fri fra fare. Det var først når en kom fram til målet – Jerusalem – at det ble virkelig fest!

Er det ikke slik med vår personlige pilegrimsvandring også? Eller hele Kirkens pilegrimsvandring? Det er sannelig ikke alltid enkelt! Deler av den kristne kirke har i hver generasjon opplevd forfølgelse. I vår tid kanskje mer enn noen gang, både i globalt omfang og i intensitet. Er det likevel festreise?

Hvis vi tror at vi alltid skal ha det kjekt og enkelt som kristne eller som menighet, tar vi feil. Pilegrimsvandringen kalles festreise ofte på tross av omstendighetene. Men vi vet at vi er på vei til FESTEN!

Den første sangen (120) innledes med «Jeg ropte til Herren i min nød».  I den andre sangen uttrykker pilegrimsvandrerne frykt for farene i fjellet. Hele tiden må de minne hverandre på at på tross av farene og utfordringene kommer hjelpen fra Herren. Mange av Israels salmer ble sunget som vekselsanger. Slik også denne. Noen synger om nøden, andre svarer med «Herren er din hjelper, Han vil ikke la din fot vakle, Herren er din vokter, Herren skal bevare deg …».  Og til sist lyder det: Uansett hva som skjer, så skal Herren bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Den tredje sangen fortsetter med å uttrykke gleden over å få vandre til Herrens hus, tempelet i Jerusalem. Å få se tempelet, ja til og med gå rundt på tempelområdet, var en enorm opplevelse. Der bodde Gud!

MØTET MED EN NÅDIG GUD

På dette stedet fant ofringene sted. På den store forsoningsdagen (Jom Kippur) skjedde ofringene for folkets synder. I påsken mintes folket ofringen av lammene i Egypt, blodet som ble strøket på dørkarmene og utfrielsen. Gud bevarte sitt folk mot døden.

Når pilegrimene hadde nådd fram til tempelet, kunne de bekjenne sine synder, be om Guds nåde og oppleve friheten. Slik uttrykkes det (130): «Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde. Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelse.» Dette uttrykker det innerste i et menneskes pilegrimsvandring: Møtet med en nådig Gud! «Herren skal løse Israel ut fra alle deres synder,» synges det til slutt i salmen.

Den siste av disse salmene slutter med lovprisning til og velsignelse av Herren. Det sømmer seg, for det er Herren som er innbyder til og vert for den store festen. Han har arrangert den vidunderlige festen og det store festmåltidet I Sitt hus – det mest praktfulle bygget i hele verden.  

VERDENS LYS

Dette huset, tempelet, kalte jødene «Verdens lys». De kalte også Jerusalem og Torahen verdens lys. Da Jesus under en annen høytid, løvhyttefesten, var i Jerusalem på pilegrimsreise, kalte han seg selv «Verdens lys» (Johannes kap. 8). For noen var det provoserende. Men for den kvinnen som var blitt tilgitt sin synd og unnslapp steining, vart det ikke tvil: Jesus er verdens lys.

Så er det også gleden på vår pilegrimsvandring gjennom livet: Jesus er verdens lys, mitt og vårt lys! Verden kan si hva den vil om kristne og kristendom, men vi vet hvem vi følger på veien og hvem vi skal være sammen med på den store festen.

Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Blogg om påsken del 4 - Esseerne - og deres Messias-håp

Fredag før palmesøndag

ESSEERNE – OG DERES MESSIAS-HÅP

 Før vi går sammen med Jesus og disiplene den siste etappen av pilegrimsvandringen fra Jeriko til Jerusalem, skal vi bli litt kjent med esseerne. I evangeliene leser vi mye om forholdet mellom Jesus og de skriftlærde, saddukeerne og fariseerne. Noen ganger var forholdet preget av konfrontasjoner, særlig mellom Jesus og prestegruppen saddukeere. Noe av det som kjennetegnet dem, var at de ikke trodde på de dødes oppstandelse, men var nidkjære i å ordne med religiøse saker ellers og ha religiøs kontroll. Vi skal si mer om det når vi følger Jesus i Jerusalem. Med fariseerne, der det var både legfolk og skriftlærde, var det både konfrontasjon og fellesskap. En av dem, Nikodemus, som Johannes forteller om (både i kapittel 3 og i kapittel 19), ble også en disippel av Jesus. Han og Josef fra Arimetea gravla Jesus etter korsfestelsen. Saulus var en skriftlærd fariseer som kom til tro på Jesus.

 Men esserne, hvem var de? Og hvorfor hører vi så lite om dem i evangeliene? Jeg har fått tillatelse av Ole Christian Kvarme til å sitere fra hans bok «Åtte dager i Jerusalem».  

 Saddukeerne kom fra de prestelige familiene og kretsen rundt dem og utgjorde et viktig element i makteliten i Jerusalem. Saddukeer-familiene bodde for det meste i Øvrebyen på den vestlige høyden i byen, og det var denne gruppen som hadde ansvar for prestetjenesten, ofringene i tempelet og livet på tempelplassen. De hadde akseptert det romerske nærværet  i landet og ikke bare inngått samarbeid med representantene for det romerske imperium, men hadde selv også overtatt romerske byggeskikker og gitt rom for hellenistisk kultur i den hellige by. Når påsken kom, var saddukeerne opptatt av å bevare roen, freden og status quo i forholdet til den romerske øvrigheten.

 Johannes Døperen var av presteslekt. Hans far Sakarja var prest og gjorde tjeneste i tempelet. Det viser at det også var Messiasforventninger blant noen saddukeere. Både Elisabeth og Sakarja var gudfryktige mennesker, og Elisabeth og Maria, Jesu mor, var endog i slekt. Men om Johannes var av saddukeerslekt, skulle han komme i sterk opposisjon til deres liv og lære.

 Esseerne, derimot, representerte en folkelig botsbevegelse og sto i opposisjon til saddukeerne og deres tjeneste i tempelet. Essernes fromhetsliv hadde et asketisk drag (ikke ulikt Johannes Døperen – min anmerkning), de la stor vekt på rituell renhet, og forventningen om Messias’ komme sto sentralt hos dem. For dem var pinsefesten årets største og viktigste fest, og den feiret de med håp om en ny pakt og Den hellige ånds gave til menigheten.

 Esseerne var organisert som en klosterbevegelse, og det er vanlig å regne med at klostersamfunn i Qumran (like sør for Jeriko) ved Dødehavet, så vel som i Jerusalem og enkelte landsbyer, var en del av denne bevegelsen. I Jerusalem hadde de sitt eget kvarter i den sørvestre del av byen, og her har de feiret sine påskemåltider., men da uten å delta i gudstjenesten i tempelet. Men esseerne hadde også andre særegenheter i feiringen av påsken.

Palmesøndag leser vi om at Jesus fikk låne et esel av en mann i landsbyen Betfage, mellom Betania og Oljeberget. Jesus hadde vært flere ganger hos søsknene Maria, Marta og Lasarus i Betania, så det var nok mange i området som kjente ham. Ja, han var sannsynligvis kjent av alle etter at han hadde reist Lasarus opp fra de døde. Mannen som eide eselet, var kanskje en esseer som Jesus kjente fra tidligere.

Den vanlige jødiske kalenderen er den vi kjenner fra Det gamle testamentet. Det er en månekalender, knyttet til månefasene. Esseerne innførte imidlertid en solkalender, der året alltid har 364 dager, et tall delelig på 7, og der høytidene alltid falt på samme ukedag. Det kunne medføre at feiringen av de bibelske høytidene blant dem skjedde på andre dager enn i rabbinernes festkalender, selv om de falt innenfor samme tidsrom i året. Disse kalendariske forhold kan være noe av forklaringen på variasjoner mellom evangeliene når det gjelder datering av begivenheter i Jesu siste uke i Jerusalem …

En liten detalj i esseernes påskemåltid fortjener oppmerksomhet: rekkefølgen i velsignelsen av brød og vin. I rabbinsk og fariseisk tradisjon var det vanlig at velsignelsen av Guds navn over vinen ble uttalt først, mens brødet var tildekket. Etter velsignelsen over vinen ble dekket over brødet tatt bort, og så ble velsignelsen av Guds navn over brødet uttalt. Med denne rekkefølgen i velsignelsen av Guds navn skilte festmåltidet seg fra et vanlig måltid.

 Slik var det imidlertid ikke hos esseerne: De begynte alltid med velsignelsen over brødet og fortsatte med velsignelsen over vinen … Det er en tilsvarende forskjell i evangelienes beretninger om Jesu siste måltid …

 Denne forskjellen nevnes også av en annen grunn: Håpet om Messias’ komme var særlig levende blant esseerne. Det preget også deres påskemåltid, og dette håp ga de uttrykk for i sin rekkefølge i velsignelsen av brødet og vinen – slik skal rekkefølgen være i det store festmåltidet når Messias kommer: «Da skal de sette seg til bords … Når de da setter seg rundt det felles bordet for å spise og drikke, og når bordet er dekket for at en skal spise, og vinen er skjenket for at en skal drikke, … Messias skal strekke sin hånd over brødet, og hele menighetens fellesskap skal da uttale velsignelsen.»

 På dette vis ble påskemåltidet blant esseerne også feiret som en forsmak på den messianske bankett i den verden som snart skal komme.»

 (Så langt sitat fra «Åtte dager i Jerusalem». Jeg anbefaler Den norske israelsmisjons ressurs for påskemåltidet som kan feires i hjemmet. Se Israelsmisjonens nettside.)

Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Blogg om påsken del 3 - Pilegrimene kommer til Jeriko

Torsdag før palmesøndag

PILEGRIMENE KOMMER TIL JERIKO

Ved den sørlige enden av Jordandalen ligger byen Jeriko. Byen er kanskje verdens eldste. Arkeologer mener det har vært bosetting der 12 000 år før Kristus. I øst renner Jordanelven, i sør ligger Dødehavet, og oppe i fjellene mot vest er Jerusalem. Det er grønne oaser i Jeriko-området, men ellers er det gold ørken.

Jøder som skulle reise mellom Galilea og Jerusalem, dro vanligvis denne veien. Det andre alternativet hadde vært å dra gjennom Samaria – området mellom Galilea og Judea. Men det var uaktuelt for de fleste. Jødene likte ikke samaritanerne, og samaritanerne likte ikke jødene, særlig hvis de var på vei til Jerusalem (Lukas 9,51ff). Jøder dro absolutt ikke gjennom Samaria når de var på pilegrimsreise. Og kanskje spesielt ikke i forbindelse med påskehøytiden, for samaritanerne hadde sin egen påskefeiring og sitt eget tempel på Garisim (Johannes 4). Der slaktet de påskelammene etter de forskriftene Mosebøkene ga.

Men Jesus brøt denne «forbannelsen» flere ganger ved å dra til Samaria. Hvorfor? Jesus var rett nok jøde, men han var ikke bare jødenes Messias, han var alle menneskers frelser. Slik fikk han frelse en hel samaritansk landsby! Når Jesus gir sin siste misjonsbefaling til disiplene, sier han at de også må gå til Samaria (Apg 1,8).

To blinde roper på Messias
Men Jesus valgte å gå den vanlige veien denne påsken sammen med disiplene. Da de dro ut av Jeriko sammen med et stort pilegrimsfølge, satt det to blinde i veikanten, ifølge Matteusevangeliet. Markus forteller om den ene, Bartimeus. Han hadde tydeligvis hørt om Jesus, og han begynte å rope på ham: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Han kalte Jesus Davids sønn, det vil si Messias! Han har nok hørt om helbredelsene Jesus har gjort, og nettopp helbredelser skulle kjennetegne den messianske tiden. Messias’ sitt kjennetegn var barmhjertighet mot blinde, døve, syke, spedalske, undertrykkede – akkurat slik Jesus hadde fortalt til Johannes Døperens disipler: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Jesaja 35,5; 61,1; Lukas 7,24ff).

Messias kommer! Ja, Jesus var Messias. Men like før hadde Jesus kalt seg selv Menneskesønnen som skulle gi sitt liv som løsepenge for mange (Markus 10,45). Jesus holdt disse to tingene sammen: Menneskesønnen som Herrens lidende tjener (Jesaja 53) og Messias – den salvede kongen. Den hemmeligheten var fortsatt skjult for Jesu disipler i litt mer en uke. Jesus var alene om å forstå alt sammen. 

Sakkeus og Frelseren
Lukas forteller om én mann til i Jeriko, nemlig tolleren Sakkeus (Lukas 19,1ff). Hva kjennetegnet ham? Jo, at han var toller, svært rik og liten av vekst. Men også tre andre ting: Han var foraktet fordi han som toller tok urettmessig mye penger fra folk, han var i okkupasjonsmaktens tjeneste, og for det tredje: Han var så ivrig etter å se Jesus. Litt underlig på en måte, for Sakkeus var jo i romernes tjeneste, og jødenes forventning var at Messias skulle gjøre slutt på den romerske okkupasjonen. Kan vi tenke at Sakkeus var lei av måten han levde på og at han lengtet etter befrielse? Han ville se Jesus – Frelseren som frelser fra skam, synd og skyld!

Det var en stor folkemengde, skriver Lukas. Ja, selvsagt. Hele pilegrimsflokken og mange av byens innbyggere ville være i nærheten av Messias og hans følge. Men Jesus møtte Sakkeus på en uventet måte. «I dag er frelse kommet til dette huset,» sa han, for «også Sakkeus er en Abrahams sønn. Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Jesus kunne latt seg hylle som Messias. Men hans mål var alltid et annet: Å finne de bortkomne og berge dem. Det var derfor han var på vei til Jerusalem.

Essenerne
I evangeliene leser vi ofte om fariseere og skriftlærde som to religiøse grupper. En tredje gruppe, essenerne, hører vi ikke mye om. Grunnen til at vi ikke leser om konfrontasjon mellom dem og Jesus, er at de sto veldig nær både Johannes Døperen og Jesus. Essenerne bodde mange steder i Judea. De holdt også til i Qumran ved Dødehavet, ikke langt fra Jeriko.  Når Jesus kommer til Jerusalem, aner vi at de er der, spesielt palmesøndag og skjærtorsdag. Så før vi kommer til palmesøndag vil jeg skrive litt mer om dem – denne fromme jødiske gruppen som er ukjent for oss, men som Jesus hadde et nært forhold til. 

 Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Blogg om påsken del 2 - Hver påske i Jerusalem

Onsdag før påske

HVER PÅSKE I JERUSALEM

 Det var ikke første gang Jesus dro til Jerusalem. Ole Christian Kvarme skriver i boken "Åtte dager i Jerusalem": "I et kort glimt gir Det nye testamentet oss et bilde av en typisk jødisk familie som kommer til Jerusalem for å feire påske. Det dreier seg om Jesu familie, om Josef og Maria: "Hvert år pleide Jesu familie å dra til Jerusalem for å feire påske," forteller Lukas (Luk 2,41).

 Sammen med slekt og venner fra Nasaret har de vandret ned til Jordandalen og opp gjennom de jødiske ødemarkene til byen med glans og ære. Når Jesus får være med som tolvåring, tegnes bildet av livet blant pilegrimene og på tempelplassen: med et levende læremiljø og en tradisjonsformidling der den unge Jesus finner sin naturlige plass.

 Underveis på sin valfart og i den hellige byen har Josef og Maria og de andre pilegrimene sunget Sions sager og drømt om Herrens storverk som skal bringe endelig forløsning til folket. Fortid og fremtid har smeltet sammen når de har sunget festreisenes sanger (Salme 120-134). De har våket og ventet, de har levd med håpet om Messias' komme og drømt om en ny vår for Guds folk. Disse sangene og denne drømmen var der sikkert også i flokken som fulgte Jesus opp til Jerusalem til det som skulle bli hans siste uke. De sang og drømte om at Herren skal vende folkets skjebne.

 Da Herren vendte skjebnen for Sion, ... (Salme 126)."

(Så langt sitat fra Kvarme.)

 Også Jesu disipler hadde vært på pilegrimsreise til Jerusalem, fra de var barn sammen med sine foreldre, og nå som voksne sammen med Jesus. De tenkte vel at det kom til å bli som vanlig. Men Jesus visste noe annet. - Eller kanskje tenkte, ialle fall Judas Iskariot, som troplig var en selot: "Nå, nå, nå skjer det! Denne påsken kommer Jesus, han som vi tror er Messias, til å befri Israel fra det romerske åket!"

 Etter at Jesus første gang har fortalt disiplene om sin lidelse, død og oppstandelse (Markus 8,31ff), forteller han at den som vil følge etter ham, må fornekte seg selv og ta opp sitt kors. "For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det." (Markus 8,34ff)

 Disiplene forsto trolig ikke mye av det, og de skjønte heller ikke dybden i det som skjedde straks etter da Jesus tok med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et fjell. Der viste profeten Elia og frigjøringshelten Moses seg for dem og snakket med Jesus. Disiplene var begeistret, men for Jesus var dette en samtale som skulle styrke ham fremfor det det som skulle skje i Jerusalem om noen dager, nemlig at "Menneskesønnen - Jesus - skulle lide mye og bli foraktet".

 Vi kan grunne på hvorfor Jesus omtaler seg som Menneskesønnen og ikke Messias. På mange måter korrigerte Jesus disiplenes Messias-forventninger, men de var trege til å forstå. Det gjaldt ganske sikkert alle, og skjærtorsdag og langfredag skal vi se hvordan både Judas Iskariot og Peter ikke hadde skjønt det.

 Bare Jesus visste! Like fullt fortsetter han vandringen. Det skal skje viktige ting på veien. De skal passere stedet der Jesus ble døpt og Døperen Johannes sa om ham tre år tidligere: "Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd." Så skal de ned til Jeriko, verdens lavestliggende by, 400 meter under havets overflate. Der skjer det også noe viktig. Så begynner den tunge oppstigningen til Jerusalem, 800 meter over havet. Der synger de sikkert festreisesangen Salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene ..."

 Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Blogg om påsken del 1 - Pilegrimsvandring fra Galilea til Jerusalem

Tirsdag før påske

MED JESUS OG DISIPLENE PÅ PILEGRIMSVANDRING FRA GALILEA TIL JERUSALEM DAGENE FØR PÅSKE (DEL 1)

Det er snart påske. I mer enn 3000 år har Israel feiret høytiden til minne om exodus fra Egypt og i forventning om Messias’ komme. I snart 2000 år har den kristne kirke feiret at Jesus er Messias, Kongen, Befrieren og Frelseren som det jødiske folket ventet på. 

 Den kristne kirke kommer sammen for å feire palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskedag. Slik Israels folk dro som pilegrimer til Jerusalem fra mange steder for å feire påske, slik møtes kristne for å feire. Vi kaller disse dagene «den stille uken», men for Jesus og disiplene var den langt fra rolig og stille.  

 I år blir det kanskje for stille for de fleste. Det er vanskelig å møtes. Da er Ole Christian Kvarmes bok "Åtte dager i Jerusalem" et funn! Med denne boken kan vi feire påske hver dag i hjemmene våre. Jeg anbefaler også ressursene som vi finner på Den Norske Israelsmisjonens nettside. Der er for eksempel et opplegg for feiring av påskemåltidet skjærtorsdag i hjemmet.  

 Vi begynner med dagene før påske – eller Den usyrede brøds høytid som høytiden også kalles. Jeg vil følge Jesus, disiplene og tusenvis av andre pilegrimer på veien fra Galilea, via Jeriko og Betfage til Jerusalem.

PILEGRIMSVANDRINGEN BEGYNNER
 Det nærmer seg påske. Det var ikke bare Jesus og disiplene som gikk fra Galilea gjennom Jordandalen via Jeriko opp til Jerusalem. Titusener av mennesker i Galilea begynner pilegrimsvandringen mot Jerusalem. Også fra andre kanter kom folk reisende; fra Syria og områdene øst for Jordanelven, fra Babylonia, Egypt og Nord-Afrika, Lilleasia, Makedonia og Rom. 

 Noen dager før hadde Jesus sagt til disiplene sine at han skulle lide og dø, men tre dager senere stå opp fra de døde (Markus 8,11ff). Han gjentok det samme budskapet to ganger, første gang før de dro fra Galilea (Markus 9,30ff), siste gang rett før de kom til Jerusalem til påskehøytiden (Markus 10,32ff). Men disiplene skjønte ikke hva han snakket om. De trodde at de var på en vanlig, tradisjonell pilegrimsvandring. Lite skjønte de av at denne påsken ville bli annerledes. 

 Den første gangen Jesus fortalte at han skulle lide og dø, var rett etter at Peter hadde kommet med den store bekjennelsen til Jesus: "Du er Messias!" (Markus 8,29). Messias-forestillingen til Peter samsvarte med det mange andre jøder tenkte: Jesus var den salvede kongen, etterkommeren etter David, som skulle gjøre ende på romernes okkupasjon, sette jødene fri og gjenreise Israels rike. Profetene hadde talt om det. 

 Men det var en annen side av profetenes budskap som ikke var like populært og som mange jøder, inkludert Peter, ikke la vekt på, nemlig at Jesus også var den lidende tjeneren som måtte dø for folkets synd (Jesaja 53). Han var lammet som skulle ofres. 

 Jesus derimot var bevisst på at det ikke bare ville bli palmesøndagens opplevelse på eselryggen der en gruppe av folket hyllet ham, men også en langfredag der andre ropte "korsfest" og romerske soldater til sist ville utføre det. 

Likevel sier han til disiplene: "Vi må også dra på pilegrimsferd fra Galilea til Jerusalem for å feire påske!" 

Bli med, du også!

(Påskehøytid = hebraisk Hag Pesach. Derav har vi ordet Haggadah = påskefortellingen eller påskeliturgien som er ordningen (hebraisk: Seder) for påskemåltidet skjærtorsdag.)

Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Endre Ljones - En spaopplevelse

Det skjedde noe fint i går. Fire elever fra Acta/IMI-kirken kom på besøk til Kristkirken sammen med en lærer Johanne Diderichsen. De hadde med seg pizza, profetiske ord og et vakkert kunstverk. De inviterte seg selv på forhånd og hadde sagt at de ville velsigne oss, men vi ble likevel veldig positivt overrasket over det vi fikk være med på i går. Det er ikke ofte vi får være med på noe lignende. Det var en god åndelig spaopplevelse og Den Hellige Ånd kom og var sammen med oss, noe som alltid er inspirerende. Vi er ikke den eneste menigheten som får besøk av denne gjengen eller andre fine ungdommer fra Acta. Mange andre får samme oppvartning. Heia IMI-kirken!

Hvorfor innlede med dette? Jeg kjenner på at det representerer mye av det vi ønsker er, det vi ber til Gud om å være og det vi jobber mot.

Et av de profetiske ordene som kom frem var at Gud har kontroll og tar ansvar. En viss usikkerhet om hva som skjer nå under alle restriksjonene som gjøre at vi ikke har kunnet møtes til faste gudstjenester har jo vært innom tankene våre. Men Gud er større en Covid-19! Gud vil fellesskap – både med hverandre og med han også fremover. Det gir inspirasjon, tro og fremtidshåp å bare dvele ved denne enkle setningen – Gud er større en Covid-19😊

Et annet profetisk ord de delte med oss var at Gud vil ta det vi har og gjøre det til det vi trenger. Vi stiller alle med våre liv, våre evner, vår kapasitet, våre talenter og våre begrensninger. Gud er større. Han kan bruke det vi ser som lite og gjøre det stort. Han kan bruke deg, oss, forsamlingen og gjøre det til mektige redskaper i Hans rikes arbeid. Gud vil ta det vi har og gjøre det til noe stort!

La oss gjøre som Acta. Velsigne de vi har rundt oss. Spørre og lytte til Gud hva han har å si. Søke i ordet og i Ånden hvordan han vil bruke oss til å spre godhet og velsignelse. Og sammen styrke hverandre.

På søndag blir det gudstjeneste i kirken. Det gleder vi oss til. Søndag kveld, 14. mars kl. 19.00, blir det menighetsmøte i kirken. Det gjør vi i hovedsak for dele fellesskap, informere om hva som skjer, lytte til stab, eldsteråd og ikke minst til gode innspill som kommer fra medlemmene. Det blir også et lite sofapanel som deler litt fra sine liv og refleksjoner fra tiden som har vært og tiden som kommer.

Gleder meg til å se deg – både på gudstjenester og menighetsmøte på søndag! Det kan jo fort bli nye åndelige spaopplevelser😊

Nåde og fred,
Endre Ljones

Stig Magne Heitmann - Ryktet om Jesus fører til vekkelse

Søndag 24. januar leste vi bibelteksten om en spedalsk mann (Markus 1,40-45). Han ba Jesus om hjelp til å bli fri fra den fryktelige og fryktede sykdommen. Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, står det, rakte ut hånden og rørte ved ham. I samme stund ble mannen helbredet. Det er ikke å undre seg over at mannen begynte å fortelle alle om hva som hadde skjedd. Han selv registrerte mirakelet på sin egen kropp, og andre så selvsagt det samme. Andre spedalske som han sikkert hadde holdt seg sammen med, så det. Familien og folk fra stedet han kom fra, så det. Noe slikt hadde de aldri sett før. De spurte sikkert: "Hvem er denne Jesus? Kan vi også få møte ham?" Og folk kom til Jesus fra alle kanter.

Vekkelsen brøt løs!
Jeg vet at Jesus fortsatt gjør helbredelsesmirakler. Men ikke vent på det. Begynn å vise medfølelse og gjør det du kan med dine hender. Kommende søndag skal vi høre om en lam som blir helbredet. Markus forteller mange slike historier. Da har ryktet om Jesus spredt seg. Når Jesus kan helbrede en spedalsk, kan han selvsagt også helbrede en lam. Fire menn bærer den lamme, og de lar seg ikke stanse. Men før Jesus helbreder den lammes kropp vil han gi ham noe enda større. "Sønn, syndene dine er tilgitt," sier han. Vi vet ikke noe om hvilke synder det dreier seg om, men det har sannsynligvis vært viktig for denne mannen å høre akkurat dette. Og viktig for Jesus å si det, for dermed gir han til kjenne hvem han er: Han er Jesus, han som skulle frelse sitt folk fra deres synder (Matt. 1,21). Så helbreder han, og folk bli ute av seg av undring (eller helt i ekstase som vi kan oversette det greske ordet med). De priste Gud og sa: "Noe slikt har vi aldri sett før."

Vekkelsen fortsatte!
Rett etterpå går Jesus til tollboden. Han prioriterte jo å være sammen med "tollere og syndere". Der så en mann som het Levi, ham som vi kjenner som evangeliste Matteus. "Følg meg," sa Jesus. Straks etter ble Jesus invitert til et måltid i Levis hus sammen med "tollere og syndere". Jesus sier i den sammenhengen: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere."

Vekkelsen fortsatte!
Resten av Markus-evangeliet er en fortelling om vekkelsen rundt Jesus. Jesusvekkelsen fortsatte i urkirken, oldkirken og kirkens to tusenårige historie. Jeg fikk være med i Jesusvekkelsen i Bergen for snart 50 år siden og har fått være nær på vekkelseskristne i Kina, Vietnam, Indonesia og flere afrikanske land. Nå vil jeg bare lære av Jesus hvordan vi på nytt kan få oppleve vekkelse. Hva lærer vi ut fra det Markus forteller om ham?

Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann

Tarjei Gilje - Så vi ikke blir fremmede

Det vi har blitt vant til er fortsatt fremmed. Siden 12. mars i fjor har vi levd på en måte som ingen av oss hadde forestilt oss. Erfaringene fra denne tiden kommer til å prege oss i mange år fremover, antakelig også på måter vi ennå ikke vet om. Foruten den direkte helserisikoen utfordrer pandemien selve det menneskelige fellesskapet. Vi risikerer å komme på avstand fra hverandre. Det er ikke meningen. I Johannesevangeliets første kapittel leser vi at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss». Dette er kanskje det enkeltverset i Bibelen som aller tydeligst uttrykker det teolger kaller inkarnasjonen, i kjøtt-tredelsen, det at Gud selv ble menneske. Dette forteller oss noe uendelig vakkert om Gud. Og det sier oss også noe om hvordan Gud ser på menneskelighet.

Som enkeltpersoner kan vi ofte kjenne på vår egen utilstrekkelighet. Vi kan falle for fristelsen til å sammenligne oss med andre og tenke at vi burde være mer sånn eller sånn. Og det er sant at vi alle er ufullkomne og trenger Guds nåde og tilgivelse for syndene. Det må vi aldri glemme, heller ikke i vår sekulariserte tid hvor ærbødigheten for Gud synes å være skjøvet i bakgrunnen.

Samtidig er det også sant at vi får være elsket av den samme Gud. I Salme 8 finner vi en annen av Bibelens sterke skildringer av menneskelighet og av menneskets verdi: «Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» spør salmisten. Det endelige svaret på dette spørsmålet får vi i Jesus Kristus. Så mye er et menneske verd. Så høyt elsker Gud menneskene. Når vi i denne tiden kanskje kjenner oss mer ensomme enn før, kanskje mer rådville, kan vi stole på at ingen ting menneskelig er fremmed for Gud. Jesus Kristus vet på et helt grunnleggende plan hvordan vi har det. «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi», leser vi i Hebreerbrevet.

Når smittevernhensyn tvinger oss til mer alenegang, når den delvise isolasjonen truer med å kvele både kreativitet og initiativ, da kan vi vite at det ikke var slik Gud ville at vi skulle leve. Slik kan denne tiden også minne oss om hva vi har kjært, om hva som er verdifullt – og å ta vare på det. Det menneskelige fellesskapet er gudvillet. Det er ikke en motsetning til det fellesskapet med Gud som vi får ha i kraft av barnekåret, som også er omtalt i Johannesevangeliet. Men ingen av oss er kalt til verken å være kristen eller å være menneske helt på egenhånd. Vi trenger Gud, og vi trenger hverandre.

Når vi leser at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, kan vi også si at Jesus slo opp sitt telt hos oss. Jesus forutsetter ikke at vi stiller opp med slott eller palasser for at han skal kunne bo der. Det vitner omstendighetene rundt hans egen fødsel tydelig om. Derfor er ikke spørsmålet om vi har gode karakterer på vitnemålet fra søndagsskolen eller hvor fromme vi har vært den siste uken. Midt i unntakstilstanden er spørsmålet heller om vi, som de menneskene vi er, vil åpne oss for Guds kjærlighet. Den som er sterk nok til å vinne over døden. Den som var sterk nok til å sende Jesus til korset. Den som blir synlig hver gang mennesker er samlet i hans navn. Når vi ikke kan samles, blir dette uttrykket for Guds kjærlighet vanskeligere å få øye på. Men fellesskapet finnes fortsatt. Og forhåpentligvis, om ikke så veldig lenge, vil vi kunne møtes igjen. I mellomtiden får vi gjøre det vi kan for å ikke bli fremmede. Og i alt dette får vi lene oss på Jesus Kristus.

Nåde og fred,
Tarjei Gilje