Palmesøndag
JESUS OG DISIPLENE KOMMER TIL JERUSALEM
På veien opp de siste bakkene fra Jeriko mot Oljeberget ved Jerusalem kommer Jesus og disiplene til Betania der søsknene Maria, Marta og Lasarus bodde. Sannsynligvis var forventningene store blant Jesu disipler og mange andre: En gang tidligere hadde Jesus gjort noe som ingen andre kunne. Han hadde vakt Lasarus opp fra de døde. Det var et tegn på at han var Messias. Ville han stå fram som Messias for hele folket denne gangen?
Sabbaten er over. Nå strømmer pilegrimer til Jerusalem. Noen har reist veldig langt, helt fra Rom, Aten, Korint, Lilleasia, Kyrene i Nord-Afrika, Alexandria, andre fra landområder øst for Jordan og Syria. Noen har vandret samme vei som Jesus, fra Galilea. De har bruk for herberge eller et annet sted å bo. Noen kommer fra landsbyene i Judea og tar inn hos venner og bekjente. Jesus og disiplene hadde gode venner i landsbyen Betania – tre søsken. Det var sikkert ikke færre mennesker i området nå enn det hadde vært da Jesus ble født og det var vanskelig å finne rom i noe herberge.
EN ANNERLEDES PÅSKE
Denne påskeuken skulle bli annerledes enn alle tidligere påskefeiringer. Jesus er årsaken til det. Han skaper uro fra første dag.
Jesus drar inn i Jerusalem. Folk flest vandrer til fots, men Jesus vil ri på et esel. Hvorfor det? Forventningene hos disiplene stiger, for i Skriftene står det om at Messias skulle ri på et esel. Slik lyder det i 1. Mosebok 49,10-11: Septer skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til han som eier den, kommer, han skal folkene lyde. Han binder eselet om vinstokken, eselfolen ved den edle ranken. Litt dunkelt kanskje, men Israels skriftlærde forsto dette som en klinkende klar Messiasprofeti. Den fortsetter slik: Han vasker klærne sine i vin, kjortelen i drueblod.
JESUS PÅ ESELET, ROMERNE PÅ HESTER
En mer forståelig profeti står hos Sakarja (9,9): Bryt ut i Jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.
Det stemmer jo på en prikk med det Jesus gjør. Tidligere har han vært ganske taus offentlig om hvem han er, men nå! Det er ikke rart at både disiplene og folkemengden jubler. Pilegrimene opplever noe de aldri hadde forestilt seg: De får være i Jerusalem akkurat når dette skjer. De roper: «Velsignet er vår fars Davids rike som kommer!» (Markus 11,10). «Hosianna, Davids Sønn!» (Matteus 21,9). «Velsignet være han, kongen, som kommer i Herrens navn!» (Lukas 19,38). Johannes sier at folket ropte «Israels konge!» (12,13).
Når den romerske guvernøren, Pontius Pilatus, kommer opp til Jerusalem fra kystbyen Cæsarea i vest, blir han fulgt av soldater til hest og omgitt av keiserlige faner. Det var en synlig demonstrasjon av romernes herredømme. Men denne gangen er det annen som får oppmerksomheten og hyllesten. Han som forkynte at Guds rike er kommet nær, hylles som Israels konge og Messias. Men han er bare omgitt av vanlige landsbyfolk som veiver med palmegreiner og strør klær på hans vei. I folket er spenningen til å ta og føle på: Snart skal de feire frihetens fest i det romersk okkuperte Jerusalem og Israel.
HOSIANNA
Hosianna-ropet fra folket som hyller Jesus, betyr «Herre, frels oss nå»! «Hosjia» har samme rot som navnet Jesus – Jeshua på hebraisk – som betyr Frelser. Endelsen «na» er en forsterkning: Gjør det nå, vi ber frelse nå!
I påsken sang folket også vekselsangen fra Salme 118 ifølge rabbinerne:
Hilsen: Herre, frels!
Pilegrimene: Herre, la det lykkes!
Hilsen: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Pilegrimene: Vi velsigner dere fra Herrens hus.
Hilsen: Herren er Gud, han lyser for oss.
Pilegrimene: Bind festofferet til alterhornene med tau!
Salme 118 er den siste i «det store Hallel», den store lovsangen (Salme 113-118), som Jesus og disiplene sang under påskemåltidet. Da de hadde sunget den, reiste de seg fra måltidet og gikk ut av Jerusalem mot Getsemane (Matteus 26,30). Mot slutten heter det i denne salmen: Jeg priser deg fordi du svarte meg, du ble min frelse. Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den. Og så lyder det: Herre, frels! Herre la det lykkes! Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
For Jesus står alt klart. I denne uken henger alt sammen. Palmesøndag står ikke isolert. Det kommer snart en langfredag med lidelse og kors og en påskemorgen med oppstandelse. Herren har kontrollen, og han skal la det lykkes.
Frelsen kommer på en annen måte enn disiplene og folkemengden forventer. Den skal skje på Guds måte, slik profetene allerede har talt om.
PALMEGREINER
Palmegreiner er et seierssymbol. Da Simon Makkabeeren hadde beseiret syrerne og deres konge Antiokos IV epifanes i år 144 før Kristus, dro han og hans menn inn i Jerusalem med takkesang og vaiende palmegreiner. Palmegreiner var også symbolet som preget myntene som ble laget da jødene vant frihet og selvstyre fra romerne under den store jødiske krigen i årene 66-70 etter Kristus og under Bar Kochba (132-135 etter Kristus). På myntene sto inskripsjoner som «For Jerusalems frelse» og «For Jerusalems frihet». (Kvarme: side 64f).
Da Ventura forlag laget omslag på min bok «Jesus vant og vi vil vinne» (2020), prydet de den med palmegreiner.
PALMESØNDAGENS HYLLINGSROP OG LANGFREDAGENS «KORSFEST!»
Var det de samme folkene som hyllet Jesus på palmesøndag som ropte «korsfest» på langfredag? Nei, det var det ganske sikkert ikke. Det dreier seg om to forskjellige grupper. (Kvarme side 65). Forhøret av Jesus fant sannsynligvis sted i Herodes sitt palass i Øvrebyen. Der er det representanter for prestefamiliene i Det høye råd (Sanhedrin) som kommer med Jesus til Pilatus. I denne delen av byen bor øverstepresten og hele makteliten. Disse gruppene avslører også Peter sin galileiske dialekt (Matteus 26,73). Hit kom ikke vanlige folk; landsbybeboerne, esseerne og pilegrimene. Derfor var de ikke med i ropet om at Jesus måtte korsfestes.
Da palmesøndagsvandringen var over i Jerusalem, gikk Jesus og disiplene nedover mot Kedrondalen for å vende tilbake til vennene i Betania. Jesus stanset og gråt, i visshet om hva som lå foran. Folkemengden hadde jublet for ham, men hva med Jerusalem og dem som hadde religiøs og politisk makt der? Han sier profetisk:
«Hadde du bare visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein på stein tilbake i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» (Lukas 19,42-44)
Jesus stoppet og gråt på det samme stedet som David hadde grått tusen år tidligere. Davids sønn Absalom hadde gjort opprør mot sin far og tatt makten i Jerusalem (2. Samuel 15). Nettopp der var det Jesus ble hyllet som Messias, som Davids etterkommer og Israels frelserkonge. Deretter går han til Betania sammen med de tolv, for det var blitt kveld.
Dramaet er i gang. Bare Jesus visste alt som skulle skje. Jesus selv var hovedpersonen. Den første dagen var det hyllingsrop. Den siste dagen, oppstandelsesdagen ble det igjen jubel. Midt mellom står det et kors.
Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann
