Lørdag før palmesøndag
SANGENE UNDER PILEGRIMSVANDRINGEN
Israels folk har alltid sunget og spilt. Moses og folket sang en lang lovprisning til Gud etter at folket var reddet fra egypterne (2. Mosebok 15). I tempelet var sang og musikk viktig. Israelittene hadde korsang og en mengde instrumenter. I den jødiske synagogegudstjenesten synges nesten hele liturgien. Til og med dans hørte med – og selvsagt med tilhørende sang og musikk. Da Jesus red inn Jerusalem palmesøndag, danset og sang barna for ham. Betydningen av sang og musikk hadde selvsagt også en sentral plass i urkirken og har alltid hatt det i den kristne kirke.
SANGER VED FESTREISENE
I Bibelen er det en hel bok som bærer navnet Salmenes bok. En del av disse salmene er samlet under overskriften «Sanger ved festreisene» (120-134).
Før vi ser på noen av disse sangene, vil vi reflektere litt over pilegrimsvandringen til Jesus og disiplene. De opplevde mye flott. De gikk sammen og pratet og lo. Da de kom til stedet der Jesus var blitt døpt, samtalte de sikkert om den fantastiske opplevelsen. I Jeriko var det samlet så mye folk at den lille Sakkeus måtte klatre opp i et tre for å få se Jesus. Så hadde de fest hjemme hos Sakkeus, og han ble et forandret menneske. Helt himmelsk var det da den blinde Bartimeus ble helbredet. Det var uten tvil mye fest på festreisen.
Men hele tiden tenkte vel Jesus på det som skulle skje i Jerusalem. Inni ham var det kamp. Han visste hva han var på vei mot, men han var fast bestemt på å fullføre.
Nå begynte den strevsomme vandringen på 1200 meters høydeforskjell opp til Jerusalem. Mange av dem som hadde gått der før på pilegrimsvandring, hadde fått solstikk eller blitt månesyke. Jesus hadde fortalt disiplene en realistisk fortelling om en mann som gikk denne veien og var blitt overfalt av røvere. Å vandre i fjellene kunne være skummelt. Det finnes én stor fiende eller røver og mange røvere sammen med ham.
Det var faktisk ikke alltid slik at festreisen var enkel og fri fra fare. Det var først når en kom fram til målet – Jerusalem – at det ble virkelig fest!
Er det ikke slik med vår personlige pilegrimsvandring også? Eller hele Kirkens pilegrimsvandring? Det er sannelig ikke alltid enkelt! Deler av den kristne kirke har i hver generasjon opplevd forfølgelse. I vår tid kanskje mer enn noen gang, både i globalt omfang og i intensitet. Er det likevel festreise?
Hvis vi tror at vi alltid skal ha det kjekt og enkelt som kristne eller som menighet, tar vi feil. Pilegrimsvandringen kalles festreise ofte på tross av omstendighetene. Men vi vet at vi er på vei til FESTEN!
Den første sangen (120) innledes med «Jeg ropte til Herren i min nød». I den andre sangen uttrykker pilegrimsvandrerne frykt for farene i fjellet. Hele tiden må de minne hverandre på at på tross av farene og utfordringene kommer hjelpen fra Herren. Mange av Israels salmer ble sunget som vekselsanger. Slik også denne. Noen synger om nøden, andre svarer med «Herren er din hjelper, Han vil ikke la din fot vakle, Herren er din vokter, Herren skal bevare deg …». Og til sist lyder det: Uansett hva som skjer, så skal Herren bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.
Den tredje sangen fortsetter med å uttrykke gleden over å få vandre til Herrens hus, tempelet i Jerusalem. Å få se tempelet, ja til og med gå rundt på tempelområdet, var en enorm opplevelse. Der bodde Gud!
MØTET MED EN NÅDIG GUD
På dette stedet fant ofringene sted. På den store forsoningsdagen (Jom Kippur) skjedde ofringene for folkets synder. I påsken mintes folket ofringen av lammene i Egypt, blodet som ble strøket på dørkarmene og utfrielsen. Gud bevarte sitt folk mot døden.
Når pilegrimene hadde nådd fram til tempelet, kunne de bekjenne sine synder, be om Guds nåde og oppleve friheten. Slik uttrykkes det (130): «Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde. Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelse.» Dette uttrykker det innerste i et menneskes pilegrimsvandring: Møtet med en nådig Gud! «Herren skal løse Israel ut fra alle deres synder,» synges det til slutt i salmen.
Den siste av disse salmene slutter med lovprisning til og velsignelse av Herren. Det sømmer seg, for det er Herren som er innbyder til og vert for den store festen. Han har arrangert den vidunderlige festen og det store festmåltidet I Sitt hus – det mest praktfulle bygget i hele verden.
VERDENS LYS
Dette huset, tempelet, kalte jødene «Verdens lys». De kalte også Jerusalem og Torahen verdens lys. Da Jesus under en annen høytid, løvhyttefesten, var i Jerusalem på pilegrimsreise, kalte han seg selv «Verdens lys» (Johannes kap. 8). For noen var det provoserende. Men for den kvinnen som var blitt tilgitt sin synd og unnslapp steining, vart det ikke tvil: Jesus er verdens lys.
Så er det også gleden på vår pilegrimsvandring gjennom livet: Jesus er verdens lys, mitt og vårt lys! Verden kan si hva den vil om kristne og kristendom, men vi vet hvem vi følger på veien og hvem vi skal være sammen med på den store festen.
Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann
