Onsdag før påske
HVER PÅSKE I JERUSALEM
Det var ikke første gang Jesus dro til Jerusalem. Ole Christian Kvarme skriver i boken "Åtte dager i Jerusalem": "I et kort glimt gir Det nye testamentet oss et bilde av en typisk jødisk familie som kommer til Jerusalem for å feire påske. Det dreier seg om Jesu familie, om Josef og Maria: "Hvert år pleide Jesu familie å dra til Jerusalem for å feire påske," forteller Lukas (Luk 2,41).
Sammen med slekt og venner fra Nasaret har de vandret ned til Jordandalen og opp gjennom de jødiske ødemarkene til byen med glans og ære. Når Jesus får være med som tolvåring, tegnes bildet av livet blant pilegrimene og på tempelplassen: med et levende læremiljø og en tradisjonsformidling der den unge Jesus finner sin naturlige plass.
Underveis på sin valfart og i den hellige byen har Josef og Maria og de andre pilegrimene sunget Sions sager og drømt om Herrens storverk som skal bringe endelig forløsning til folket. Fortid og fremtid har smeltet sammen når de har sunget festreisenes sanger (Salme 120-134). De har våket og ventet, de har levd med håpet om Messias' komme og drømt om en ny vår for Guds folk. Disse sangene og denne drømmen var der sikkert også i flokken som fulgte Jesus opp til Jerusalem til det som skulle bli hans siste uke. De sang og drømte om at Herren skal vende folkets skjebne.
Da Herren vendte skjebnen for Sion, ... (Salme 126)."
(Så langt sitat fra Kvarme.)
Også Jesu disipler hadde vært på pilegrimsreise til Jerusalem, fra de var barn sammen med sine foreldre, og nå som voksne sammen med Jesus. De tenkte vel at det kom til å bli som vanlig. Men Jesus visste noe annet. - Eller kanskje tenkte, ialle fall Judas Iskariot, som troplig var en selot: "Nå, nå, nå skjer det! Denne påsken kommer Jesus, han som vi tror er Messias, til å befri Israel fra det romerske åket!"
Etter at Jesus første gang har fortalt disiplene om sin lidelse, død og oppstandelse (Markus 8,31ff), forteller han at den som vil følge etter ham, må fornekte seg selv og ta opp sitt kors. "For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det." (Markus 8,34ff)
Disiplene forsto trolig ikke mye av det, og de skjønte heller ikke dybden i det som skjedde straks etter da Jesus tok med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et fjell. Der viste profeten Elia og frigjøringshelten Moses seg for dem og snakket med Jesus. Disiplene var begeistret, men for Jesus var dette en samtale som skulle styrke ham fremfor det det som skulle skje i Jerusalem om noen dager, nemlig at "Menneskesønnen - Jesus - skulle lide mye og bli foraktet".
Vi kan grunne på hvorfor Jesus omtaler seg som Menneskesønnen og ikke Messias. På mange måter korrigerte Jesus disiplenes Messias-forventninger, men de var trege til å forstå. Det gjaldt ganske sikkert alle, og skjærtorsdag og langfredag skal vi se hvordan både Judas Iskariot og Peter ikke hadde skjønt det.
Bare Jesus visste! Like fullt fortsetter han vandringen. Det skal skje viktige ting på veien. De skal passere stedet der Jesus ble døpt og Døperen Johannes sa om ham tre år tidligere: "Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd." Så skal de ned til Jeriko, verdens lavestliggende by, 400 meter under havets overflate. Der skjer det også noe viktig. Så begynner den tunge oppstigningen til Jerusalem, 800 meter over havet. Der synger de sikkert festreisesangen Salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene ..."
Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann
