Det vi har blitt vant til er fortsatt fremmed. Siden 12. mars i fjor har vi levd på en måte som ingen av oss hadde forestilt oss. Erfaringene fra denne tiden kommer til å prege oss i mange år fremover, antakelig også på måter vi ennå ikke vet om. Foruten den direkte helserisikoen utfordrer pandemien selve det menneskelige fellesskapet. Vi risikerer å komme på avstand fra hverandre. Det er ikke meningen. I Johannesevangeliets første kapittel leser vi at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss». Dette er kanskje det enkeltverset i Bibelen som aller tydeligst uttrykker det teolger kaller inkarnasjonen, i kjøtt-tredelsen, det at Gud selv ble menneske. Dette forteller oss noe uendelig vakkert om Gud. Og det sier oss også noe om hvordan Gud ser på menneskelighet.
Som enkeltpersoner kan vi ofte kjenne på vår egen utilstrekkelighet. Vi kan falle for fristelsen til å sammenligne oss med andre og tenke at vi burde være mer sånn eller sånn. Og det er sant at vi alle er ufullkomne og trenger Guds nåde og tilgivelse for syndene. Det må vi aldri glemme, heller ikke i vår sekulariserte tid hvor ærbødigheten for Gud synes å være skjøvet i bakgrunnen.
Samtidig er det også sant at vi får være elsket av den samme Gud. I Salme 8 finner vi en annen av Bibelens sterke skildringer av menneskelighet og av menneskets verdi: «Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» spør salmisten. Det endelige svaret på dette spørsmålet får vi i Jesus Kristus. Så mye er et menneske verd. Så høyt elsker Gud menneskene. Når vi i denne tiden kanskje kjenner oss mer ensomme enn før, kanskje mer rådville, kan vi stole på at ingen ting menneskelig er fremmed for Gud. Jesus Kristus vet på et helt grunnleggende plan hvordan vi har det. «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi», leser vi i Hebreerbrevet.
Når smittevernhensyn tvinger oss til mer alenegang, når den delvise isolasjonen truer med å kvele både kreativitet og initiativ, da kan vi vite at det ikke var slik Gud ville at vi skulle leve. Slik kan denne tiden også minne oss om hva vi har kjært, om hva som er verdifullt – og å ta vare på det. Det menneskelige fellesskapet er gudvillet. Det er ikke en motsetning til det fellesskapet med Gud som vi får ha i kraft av barnekåret, som også er omtalt i Johannesevangeliet. Men ingen av oss er kalt til verken å være kristen eller å være menneske helt på egenhånd. Vi trenger Gud, og vi trenger hverandre.
Når vi leser at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, kan vi også si at Jesus slo opp sitt telt hos oss. Jesus forutsetter ikke at vi stiller opp med slott eller palasser for at han skal kunne bo der. Det vitner omstendighetene rundt hans egen fødsel tydelig om. Derfor er ikke spørsmålet om vi har gode karakterer på vitnemålet fra søndagsskolen eller hvor fromme vi har vært den siste uken. Midt i unntakstilstanden er spørsmålet heller om vi, som de menneskene vi er, vil åpne oss for Guds kjærlighet. Den som er sterk nok til å vinne over døden. Den som var sterk nok til å sende Jesus til korset. Den som blir synlig hver gang mennesker er samlet i hans navn. Når vi ikke kan samles, blir dette uttrykket for Guds kjærlighet vanskeligere å få øye på. Men fellesskapet finnes fortsatt. Og forhåpentligvis, om ikke så veldig lenge, vil vi kunne møtes igjen. I mellomtiden får vi gjøre det vi kan for å ikke bli fremmede. Og i alt dette får vi lene oss på Jesus Kristus.
Nåde og fred,
Tarjei Gilje
