Misjonskall fra barndommen
Bjørg Wilhelmsen forteller flere historier fra da hun var barn og ble spurt om å geleide besøkende og gi telefonbeskjeder til Marie Monsen sitt hus. Mor til Bjørg var venninne med Monsen, og Bjørg fortalte at hun med iver lyttet til samtalene de hadde om misjon om Kina, og om å spre evangeliet.
– Allerede som barn var jeg sikker på at jeg skulle ut i misjon, forteller Bjørg. Hun og søskene fikk ofte beskjed om ikke å lese på sengen fordi øynene da ville bli skjeve.
– Dere vil til slutt se ut som kinesere da, fortalte foreldrene.
Men med Bjørg trengte de ikke være fult så strenge.
– Jeg skulle jo reise til Kina likevel, forteller Bjørg med et spøkefullt glimt i øyet.
Ustø på hånden
Bjørg setter seg godt til rette i en god stol etter at hun har bydd på frukt, og justert på en lampe.
– Kaffe lager jeg ikke til besøkende lengre, forteller hun.
– Jeg er så ustø på hånden at det blir det bare søling av, legger hun til, i det hun viser meg misjonæralbumet som forteller om utsendingene til NLM, hvor flere familiemedlemmer er avbildet.
«Gift med misjonen»
– For meg ble misjonen som et livslangt ekteskap, forteller Bjørg.
– Søstrene mine var aldri klare for et så langt virke, men for meg har misjon alltid vært selvsagt, sier hun.
Til sammen har Bjørg virket i misjonen i 27 år. Først 24 år i Etiopia, og de siste tre årene i Kenya. Noen perioder varte i fem år med et påfølgende år hjemme, og noen perioder varte i tre år.
– Jeg savnet til tider å se mine tantebarn vokse opp, forteller Bjørg.
Hun har aldri vært gift, og sier at hun stort sett ikke har savnet det heller.
– Kanskje litt den første tiden, nøler hun, og forteller at periodene på feltet har vært forskjellige.
– Vi har vært mange som har tatt godt vare på hverandre, legger Bjørg til. Men om jeg forstår Bjørg rett har ikke alltid livet i misjonen bare vært en dans på roser.
Forbød misjonsskole
Bjørg ville inn på misjonsskolen i 1943, men tyskerne ville ha alle i arbeid, og det var dermed bare syke som fikk lov til å gå en slik skole. I hemmelighet startet frikirken undervisning for tre elever i forskjellige hjem.
– Marie Monsen var en av lærerne våre, forteller Bjørg.
Hun husker hvordan Monsen fikk velge tema selv, og hun lærte dem mange bibelvers utenat. Bibelversene kommer på rams fra den bibelkyndige damen.
– Vi fikk en virkelig god ballast med oss, forteller Bjørg. På denne tiden mottok ikke Marie Monsen lønn lengre, og Bjørg spurte henne til råds om hun burde gjøre det samme når hun reiste ut. Svaret hun fikk var:
– Nei, du skal motta lønn. Hadde Gud bedt deg om å gjøre det hadde du aldri trengt å spørre meg. Bjørg beundrer Marie Monsen for hennes visdom.
– Hun er et ideal, men ikke et idol, forklarer Bjørg. Jeg har alltid ønsket å følge etter Monsen, men hun er ingen avgud, legger hun til.
Kvinnelig forkynner
Å få aksept som en kvinnelig forkynner har vært noe av det vanskeligste for Bjørg.
– Jeg vil så gjerne gjøre det rette, sier hun.
– Men jeg får mindre fred av å tie enn å si det Gud legger på mitt hjerte, legger hun til.
Til tider har det blusset opp konflikter. På et kvinnekurs nektet mange av deltakerne å snakke til Bjørg etter at hun hadde tatt til orde mot en mannlig forkynner som mente at Paulus sin forkynnelse ikke trengte å vektlegges lengre i vår tid. Men slike konflikter ser ikke ut til å ha kuet 85 åringen.
Bruker internett og e-post
Da Bjørg ble pensjonist, lærte hun seg enkel pc-bruk, regnskap og tekstbehandling. Som 85 åring bruker hun fremdeles aktivt internett og e-post, og det hender at hun kommuniserer med venner i Etiopia. Som 70 åring valgte Bjørg å ta sertifikat, og hun kjørte bil til hun var 80 år.
I pensjonisttilværelsen har det vært viktig for Bjørg å komme seg rundt, og hun har vært aktiv både på bedehus, i Kristkirken, hun står på for Israels sak, og hun har vært aktiv abortmotstander. Da bilen måtte parkeres visste Bjørg råd, og syklet for å komme seg frem i noen år. Men en dag gikk det litt galt og Bjørg kolliderte på sykkelen og slo seg en del.
– Heldigvis kom den flotte damen som eier huset her meg til unnsetning, forteller Bjørg. Det endte med en liten tur innom sykehuset. De siste årene har Bjørg latt sykkelen stå, men i vinter orket hun ikke lenger vente på at snøen skulle forsvinne, og Bjørg satte seg på rullatoren for å skli ned den vesle bakken utenfor huset. Igjen måtte huseier komme til unnsetning for Bjørg som nok en gang var blitt både gul og blå.
Gir det hun har
Vi setter oss bort til spisebordet for å se på noen bilder fra tiden i Etiopia, og Bjørg rekker meg stolen og sier - nå er det din tur til å sitte godt. Vi setter oss, og kikker på bilder fra året Bjørg underviste på jenteskolen i Hagere Selam i Etiopia, vi ser den første kirken i Awasa, og vi ser bilder fra tiden da det var 250 misjonærer bare i Etiopia.
– Det er mer enn det hele Norge sender ut i dag, sier Bjørg trist og alvorlig. Hun forteller så om Sofie N. Landro som også har betydd mye for Bjørg.
– Sofie og mannen hadde blitt enige om å kjøpe en paraply da de skulle på bytur for å handle og gå på møter, forteller Bjørg. Men på møtet kjente Sofie slik en brann for misjonen at hun gav pengene bort, i stedet for å kjøpe paraply. Denne historien har Bjørg tatt med seg gjennom livet, og til og med jentene på jenteskolen synes hun er litt streng når hun legger frem dette eksempelet fra Norge om å ønske å gi til misjon.
Bjørg lever nøysomt, og hun viser meg kjolen som hun har fått reparert i stedet for å kjøpe ny.
Lærte språk ved å lese Bibelen
I løpet av tiden som misjonær har Bjørg har lært seg flere språk. Språkene lærte hun ved å lese Bibelen.
– I Etiopia leste jeg Bibelen på språket oromko for en blind evangelist som til gjengjeld hjalp meg med uttalen, forteller Bjørg.
– Engelsk lærte jeg på skolen, og så hadde jeg et halvt år i England, forteller Bjørg.
Det fortelles at Bjørg var flink med barna. En søndag da hun gikk tur med barna på barnehjemmet gikk noen av guttene bak noen busker for å leke krigere. Litt etter blir det fortalt at Bjørg dukket opp i buskene som en løve med blå kjole på. Andre ganger har Bjørg måttet formane skolejentene som ville brenne svimerker på magen til barna for å drive ut verk.
– Maten må kokes før barnet spiser den, skal Bjørg ha sagt.
– Det nytter ikke å koke den fra utsiden i etterkant, ertet hun.
Tar frem minnene
Som 85 åring har Bjørg igjen funnet frem minnene fra Marie Monsen som hun kjente i ungdommen, og hun har vært på biblioteket og lånt flere bøker om henne.
– Jeg lærer fremdeles mye nytt av Marie Monsen, forteller Bjørg. Den gamle misjonsdamen er glad i å lese, og glad i å fortelle for dem som liker å høre historier og visdomsord fra en erfaren misjonær.
---
Publisert i DagenMagazinet 2. august 2010 – Gjengitt med tillatelse